«Ra II» er et fartøy av papyrus som Thor Heyerdahl og hans mannskap brukte til en vellykket reise fra Marokko til Barbados. Ferden fant sted bare ett år etter at den samme ferden var forøkt med «Ra», en seilas som mislyktes på grunn av en kombinasjon av feilkonstruksjon og dårlig vær.

«Ra» hadde blitt bygget av båtbyggere fra Tsjadsjøen, men Heyerdahl fant at erfaringene deres ikke var egnet for båter som skulle seile på det åpne hav. Da «Ra II» skulle bygges fikk han hjelp av aymarske båtbyggere fra Titicacasjøen i Bolivia. Deres båtbyggertradisjoner lignet mer på teknikkene fra middelhavslandene i oldtiden enn de som hadde overlevd i Afrikas indre.

«Ra II» ble noe mindre enn forgjengeren og målte 12 meter fra baug til akter, mot «Ra»s 18 meter. Det ble også gjort endringer i plasseringene av repene som sikret roret, slik at det ved et eventuelt uvær skulle være repene som røk og ikke roret.

Heyerdahl og hans mannskap la 17. mai 1970 nok en gang ut fra Safi i Marokko. Den nye sivbåten viste seg langt bedre egnet til å seile på åpent hav, og 12. juli var ekspedisjonen vel fremme i Bridgetown på Barbados etter å ha tilbakelagt 6100 km på 57 dager. Heyerdahl mente dermed at det var bevist at det kan ha vært kontakt mellom kontinentene lenge før Columbus krysset Atlanterhavet i 1492. Samtidig beviste Heyerdahl med seilasen at det var mulig å nå Amerika fra den Gamle Verden ca. 2500 år før Leiv Eriksson. Wikipedia

Torgslaget var en hendelse som oppsto da den svenske stattholderen von Platen satte kavaleri inn mot Christianiaborgere og studenter den 17. mai 1829, da de var samlet på Stortorvet i Christiania foran Vår Frelsers kirke, i dag Oslo domkirke.

Utgangspunktet for situasjonen hadde vært kampen om feiringen av den norske grunnlovsdagen, som kong Karl Johan stilte seg skeptisk til. Dette hadde derfor vært en kampsak gjennom hele 1820-tallet, og studentene hadde stått fremst i markeringen av dagen. Karl Johan mislikte feiringen fordi han så den som en hyllest til rivalen Christian Frederik, som tidligere var konge av Norge frem til 1814, og dermed en underkjennelse av hans kongemakt i Norge. Derfor nedla han forbud mot feiring av nasjonaldagen i 1828.

Våren 1829 ble det sendt ut løpesedler og sanghefter med nasjonalsanger, og myndighetene ble urolige, blant annet fordi de visste det kunne være vanskelig å holde lokket på folkemengden hvis det kom til spontane markeringer av grunnlovsdagen. Derfor holdt politi- og vaktstyrken seg i beredskap dagene fram mot den syttende. Politistyrken i byen på den tid telte tolv mann, politimester, adjutant og overkonstabel foruten ni betjenter.

På denne tida hadde Norge fått to dampbåter. Den ene var døpt «Prins Carl», den andre «Constitutionen». Det var vanlig å gå ned på brygga for å hilse dampbåtene når de ankom, og «Constitutionen» var ventet inn til Bjørvika klokka 18.00 den syttende, og det var ventet sammenstimling. Derfor gjorde myndighetene et forsøk på å sabotere dampbåten slik at den ikke skulle kunne legge til, uten å lykkes.

17. mai 1829 var en søndag med pent vær, og folk samlet seg for å nyte dagen. «Constitutionen» kom dessuten til riktig tid. Straks båten viste seg, begynte gateguttene å rope hurra, og studentene fulgte på. Henrik Wergeland, som sto på festningsvollen iført sin private studentuniform, ropte: «Leve Konstitusjonen», som også kunne bety grunnloven. De utdelte heftene med nasjonalsanger ble tatt opp, og folk sang «For Norge, Kæmpers Fødeland», og «Sønner av Norge». Deretter gikk folkemengden spontant opp i byen til Stortorvet i et improvisert borgertog. De fortsatte å holde seg der, ropte hurra og sang nasjonale sanger utover kvelden.

Det lokale politikorpset anmodet folk om å gå hjem, men de fleste nektet. Politiet hadde innkalt sivile forsterkninger, men ingenting hjalp. Flere av dem byttet side utover kvelden. En beruset mann ble innbragt fordi noen hadde skrevet «hurra for 17. mai» på hatten hans, men da han ikke kunne gjøre rede for seg, måtte politiet slippe ham.

Etterhvert samlet festningskommandant Ferdinand Carl Maria Wedel-Jarlsberg og stattholderen de ledende myndighetene på rådstuen og lette fram en opprørslov. Ble denne lest opp, var folk tvunget til å bryte opp og gå hjem. De fant en hjemmel i lovverket etter Christian 5., og sendte en mann ut for å lese opp anmodningen. Dette var en liten kar, som ble stående på et hjørne av torget for å lese opp paragrafen. Bare de nærmeste hørte ham, blant dem Wergeland.

Da folk ikke gikk hjem, satte stattholderen von Platen inn kavaleriet. En rekke mennesker ble ridd ned. Folk reagerte med sjokk og vantro. Deretter ble fotjegerne fra festningen satt inn, og de hadde fått utdelt skarpe skudd. Skudd ble ikke avfyrt, men soldatene slo med geværkolber og børsepiper. Folk forskanset seg i trappene omkring torget og på hauger med oppstablet brostein. På anmodningen om å gå innendørs var det enkelte som gikk i direkte kamp med fotjegerne. Midt oppi spetaklet kom byens borgerskap til. De hadde vært til søndagsmiddag og undret seg over hva som var på ferde. I tumultene ble flere av dem hardt skadet, og noen ble arbeidsuføre i ukevis.

Henrik Wergeland var synlig i sin grønne studentuniform, og om natta på vei hjem ble han slått over ryggen med en sabel. Wergelands uniform spjæret, og han reagerte med å sende uniformen og en skriftlig anklage til kommandanten om at den var «skjendet» av kongens menn. Selve brevet vakte allmenn latter på rådstuen, men det gjorde ham til en folkehelt, siden han hadde stått opp mot myndighetene. Under forhøret etterpå svarte Wergeland følgende da han ble bedt om å oppgi alder: «Jeg er seks år eldre enn Norges konstitusjon. Jeg håper de tilstedeværende husker når den ble skrevet». Etter den historien ble han et symbol på 17. mai.

Mange andre ble også bragt inn til avhør. Avhørene handlet mest om hvilke taler som hadde vært holdt, hvilke sanger som ble sunget og hvilke skåler som var blitt utbragt i anledning dagen. Den endelige politirapporten ble utferdiget den 20. mai. Wikipedia

Kongeriket Norges Grunnlov danner sammen med konstitusjonell sedvanerett Norges forfatningsrett. Grunnloven er den høyeste rettskilden i Norge. Det betyr at andre bestemmelser som kommer i strid med den, må vike etter lex superior-prinsippet. Grunnloven inneholder bestemmelser om statsformen, om menneskerettigheter, om den lovgivende makt (Stortinget), den utøvende makt (Kongen i statsråd) og den dømmende makt (domstolene). Grunnloven, naturrettens rettsprinsipper, konstitusjonell sedvanerett, menneskerettighetene og internasjonal rett utgjør de viktigste fundamentene for Norges statsform, rettsforståelse, og lovverk. I tillegg til å danne basis for statsforfatningen og -forvaltningen, nedfeller Grunnloven en rekke individuelle rettigheter og utgjør hoveddokumentet som sikrer den norske rettsstaten. Annet lovverk utdyper og konkretiserer Grunnlovens bestemmelser.

Grunnloven utgjør en skriftlig samfunnskontrakt mellom styrende og styrte. De viktigste prinsippene Grunnloven og dens samfunnskontrakt bygger på, er folkesuvereniteten gjennom bestemmelsene om folkevalgt styre og representasjon, maktfordelingsprinsippet om skillet mellom de lovgivende, utøvende og dømmende statsmakter, samt menneskerettighetene som sikrer borgerne mot rettssikkerhet og vilkårlighet, og fastslår individuelle rettigheter som eksempelvis trosfrihet og ytringsfrihet.

Grunnloven ble godkjent av Riksforsamlingen på Eidsvoll i Eidsvollsbygningen den 16. mai 1814. Et underskrevet eksemplar ble overrakt kong Christian Frederik dagen etter. Den bestod av 110 paragrafer i fem kapitler, fordelt på 24 sider i en innbundet bok. Grunnloven ble datert 17. mai, og datoen fikk i løpet av 1800-tallet status som Norges nasjonaldag. Det ble laget flere utkast til 17. mai-grunnloven, og det endelige eksemplaret som ble underskrevet av grunnlovsfedrene var renskrevet av studenten Johan Matthæus Buschmann.

Grunnlovsdokumentene oppbevares i Stortingsarkivet. Wikipedia