10. Oktober

Claude Simon (Frankrike)

Forfatter

Født:
10. oktober 1913 (110 år siden)

Døde:
6. juli 2005 (91 år) (18 år siden)

Claude Simon var en fransk forfatter som fikk Nobelprisen i litteratur i 1985 ved at han «… forener i sine romaner poetens og malerens skapende gjerning med en dyp samtidsbevissthet i skildringen av menneskelige kår.»

Simon ble født i Antananarivo på Madagaskar, som da var en fransk koloni, av franske foreldre. Hans far var en yrkesmilitær som døde under det første året av den første verdenskrig. Han vokste opp med sin mor og hennes familie i Perpignan ved foten av Pyreneene, midt i vindistriktet i Roussillon. Blant hans forfedre var en general i tiden til den franske revolusjon. Han bodde ofte i dette området, og var selv vindyrker i tiden etter krigen. Området danner bakgrunn for blant annet romanene Le vent (Vinden, 1957) og L'herbe (Gresset, 1958).

Etter videregående skole ved Collège Stanislas i Paris og kortere opphold ved University of Oxford og i Cambridge, tok han undervisning i maling ved akademiet til André Lhote.

I 1937 meldte han seg som frivillig i den spanske borgerkrigen. Han opplevde hvordan det republikanske styret ble ødelagt innenfra grunnet kommunistenes kamp mot anarko-syndikalistene. Gatekampene i Barcelona i 1937 dannet bakgrunnen for blant annet romanen Le palace (1962). Etter Francos seier streifet Simon rundt, og var blant annet i Spania, Tyskland, Sovjetunionen, Italia og Hellas. Denne erfaringen, foruten også den andre verdenskrig, viste seg i hans litterære arbeid.

I begynnelsen av krigen deltok Simon i slaget ved Meuse i 1940, hvor han ble tatt til fange. Det dumdristige i å stille fransk kavaleri mot tyske panservogner beskrev han i La routes des Flandres (Veien gjennom Flandern, 1960). Han greide å rømme og gikk inn i den franske motstandsbevegelsen. På samme tid fullførte han sin første roman, Le tricheur (Fuskeren, utgitt i 1946), som han hadde begynt å skrive før krigen. Som hans samtidige Albert Camus' Den fremmede er dette en roman i eksistensialismens ånd, og en nær plagsom analyse av en syk samvittighet.

Først med Vinden (1957) fant Simon sin stil, og med Gresset og Veien gjennom Flandern befestet han sin posisjon som en forfatter av format. I førstnevnte har hovedpersonen arvet noen vingårder, og nekter å selge dem, men er ikke i stand til å drive dem. Han betraktes som en idiot av naboene, nærmest i Dostojevskijs ånd, «en hellig dåre». En annen hovedperson er vinden selv, den evige naturkraft som leker med menneskene.

Som sin viktigste forløper har Simon selv oppgitt Marcel Proust, men med Vinden er det tydelig at det fremste forbildet er William Faulkner, nobelprisvinner fra 1949. Slektskapet er enda tydeligere i Veien gjennom Flandern. Kronologien som går i oppløsning i romanen er betegnende for alle Simons romaner, når det gjelder hans opplevelser av tid og rom. Personene søker en mening og et mønster i en virvel av hendelser. Simon er fascinert av krigen, kvinnen og kunsten, og tidvis virker det som om han skriver på samme roman ved at mønsteret er det samme. Ofte går han ut fra et bilde hvor en assosiasjonsrekke spinnes.

Etter krigen bodde han i Paris, men tilbrakte deler av året ved Salses ved Pyreneene. I 1961 mottok han litteraturprisen til L'Express for La Route des Flandres og i 1967 Médicis-prisen for Histoire. Universitetet i East Anglia gjorde ham til æresdoktor i 1973. I 1985 fikk han Nobelprisen i litteratur. Han døde i 2005 og ble begravet på Cimetière de Montmartre. Wikipedia