Innstillinger Kontakt oss Sett som startside
Innstillinger Kontakt oss Sett som startside
Innstillinger Kontakt oss Sett som startside
Webmail
Webmail
Webmail
Liste
Lister
Ruter
Ikoner
Webmail
Aviser
Aviser
Aviser
Liste
Lister
Ruter
Ikoner
Aviser (Riksaviser)
Banker
Banker
Banker
Liste
Lister
Ruter
Ikoner
Banker (Mest brukte)
TV & video
TV & video
TV & video
Liste
Lister
Ruter
Ikoner
TV & video
Radio
Radio
Radio
Liste
Lister
Ruter
Ikoner
Radio
Verktøy
Verktøy
Verktøy
Liste
Lister
Ruter
Ikoner
Verktøy
Favoritter
Dine favoritter
Dine favoritter
Liste
Lister
Ruter
Ikoner
Dine favoritter
Uke
Norsk kalender (Timebuster v0.11 Beta)
Laster innhold, vent litt...
Forsiden
Historiske hendelser
Historiske hendelser 26. Oktober
Wikipedia_26-10.2002
17 år siden
Wikipedia
2002: Minst 129 gisler og 39 terrorister dør da myndighetene sender inn gass i Dubrovka-teateret i Moskva
Omkring kl. 5 om morgenen pumpet myndighetene en ukjent gass inn i teateret. Det er ikke avklart om dette skjedde gjennom ventilasjonssystemet, et spesielt hull som ble laget i veggen eller på annen måte. Etter at gassen hadde begynt å virke, omkring kl. 05:30, rykket en sammensatt Spetsnaz-enhet fra FSB inn i teateret gjennom taket og kjelleren. Noen av rebellene var utstyrt med gassmasker og spredte kamper pågikk i nærmere en og en halv time innen spesialstyrken sprengte hoveddøren og strømmet inn i salen. De terroristene som fremdeles var i live ble likvidert med et hodeskudd. Ifølge de russiske myndighetene fortsatte kampen i ytterligere 30–60 minutter i omkringliggende rom. Det ble ifølge rapporten tatt tre fanger, men også disse ble angivelig skutt.

Alle unntatt ett av gislene døde som en følge av gassen som ble pumpet inn ifølge doktor Andrei Seltsovsky, formann for Moskvas helsekomité. I henhold til det rettslige vitnemålet til professor A. Vorobiev var dødsårsaken til de fleste gislene, om ikke alle, kvelning. Da de som satt i teatersalen mistet bevisstheten, falt hodet deres bakover og tungen blokkerte luftveiene. Det samme skjedde da redningsmannskapene flyttet dem og la dem på ryggen. Det har også blitt hevdet at flere av de gislene som trengte akutt motgift, døde fordi de fikk alt for mye, slik at motgiften virket mot sin hensikt. Andre fikk ingen behandling.

Tsjetsjenias president Aslan Maskhadov fordømte aksjonen. Maskhadovs talsmann Akhmed Zakajev, som da befant seg i Danmark ble av Russland begjært utlevert. Danmark nektet å utlevere Zakajev om ikke Russland kunne bevise at han var direkte knyttet til terrorisme. Da Russland var ikke i stand til å bevise dette, nektet danske myndigheter å utlevere Zakajev, som reiste videre til Storbritannia der han bor enda.

Den tsjesjenske geriljalederen Sjamil Basajev tok på seg ansvaret for aksjonen. Basajev ble også utpekt som lederen for Gisseldramaet i Beslan, der 338 personer døde. Maskhadov ble drept av russiske militære spesialstyrker i 2005 og Sjamil Basajev i 2006.

Mandagen etter terrorangrepet (28. oktober 2002) ble utnevnt til nasjonal sørgedag.

På årsdagen for angrepet ble et ti meter høyt minnesmerke i granitt med tre flyvende traner i bronse, som symbol på sorg, avdekket og et kort stykke derfra en minnetavle med navnene på alle ofrene. Wikipedia
Wikipedia_26-10.1979
40 år siden
Wikipedia
1979: Den sørkoreanske presidenten Park Chung-hee blir skutt av sin egen etterretningssjef Kim Jae-kyu
Park Chung-hee var en sørkoreansk offiser og politiker. Han var general i Sør-Koreas hær og tok makten i landet med et militærkupp i 1961.

Han ble første gang forsøkt drept av nordkoreanske agenter den 21. januar 1968 og 15. august 1974. Ved den første anledningen ble attentatet avverget, men det kostet 29 nordkoreanere, 26 sørkoreanere og 4 amerikanere livet. I 1974 holdt Park en tale i nasjonalteateret, og en antatt nordkoreansk agent, Mun Se-gwang, løsnet skudd fra første rad. Park ble ikke truffet, men hans kone, Yuk Young-soo, og en korpike ble truffet ved et uhell, og døde samme dag. Park fortsatte sin tale mens hans døende kone ble båret vekk fra scenen. Han uttalte senere at han ofte hadde tenkt på at ektefellen kunne ha vært i live, dersom han ikke hadde stilt til gjenvalg i 1971.

Den 26. oktober 1979 ble Park skutt og drept av generalløytnant Kim Jae-kyu, direktør for etterretningstjenesten. Kim hevdet at Park var et hinder for demokrati, og at drapet var begått i patriotisk henseende. Etter at Kim hadde skutt presidenten og sjefen for livvaktene hans, drepte Kims agenter ytterligere fire av presidentens livvakter før gruppen ble stanset. Episoden blir vanligvis ansett som enten en spontan handling av personlig karakter eller som en del av et planlagt kupp fra etterretningstjenestens side. Kim ble dømt til døden for drapet, og ble hengt den 24. mai 1980.

Park Chung-hee er gravlagt på Seoul nasjonale kirkegård. Wikipedia
Wikipedia_26-10.1962
57 år siden
Wikipedia
1962: Spiegelaffæren starter. Tysk politi rykker inn i nyhetsmagasinet Der Spiegels redaksjonslokaler i Hamburg
Spiegelaffæren fra 1962 dreide seg om tyske myndigheters etterforskning og fengsling av journalister og redaktører i magasinet Der Spiegel, basert på mistanke om landsforræderi.

Mistanken knyttet seg til en artikkel som kom på trykk tidlig i oktober 1962, og som man antok bygget på forsvarshemmeligheter. I artikkelen ble det påvist meningsforskjeller i forsvarsdepartementet, med hensyn til bruk av amerikanske atomvåpen ved et angrep fra Sovjetunionen med konvensjonelle våpen. Forsvarsminister Franz Josef Strauss (CSU) og andre mente at det også i et slikt tilfelle skulle svares med atomvåpen, fordi Tysklands konvensjonelle forsvar var underlegent Sovjetunionens stridskrefter.

En rekke samvirkende årsaker forente seg i Spiegelaffæren, til en dramatisk utvikling. Det startet med at riksadvokaten etter å ha lest artikkelen i Der Spiegel, innledet etterforskning. Dette nyhetsmagasinet hadde lenge skrevet meget kritiske artikler om forsvarsminister Franz Josef Strauss. Da Strauss fikk kjennskap til riksadvokatens etterforskning, søkte han med stor iver å påvirke alle deler av den. Han gikk i tillegg så langt at han holdt justisministeren utenfor, enda det var justisministeren som etter loven skulle ha behandlet en slik sak. Forbundskansler Adenauer ga for sin del Strauss samtykke i å bruke alle nødvendige midler for å oppklare det angivelige landsforræderiet. Da saken ble kjent i offentligheten, benektet Strauss først at han hadde hatt noen rolle i affæren, men måtte til slutt likevel innrømme sin medvirkning.

Da Strauss' rolle ble avslørt, benektet Adenauer å ha gitt sin forsvarsminister instrukser i enkeltspørsmål, herunder avgjørelsen om å holde justisministeren utenfor. Han sto dessuten fortsatt hardt på at det fantes en avgrunn av landsforræderi i landet, slik han uttrykte det. Det er senere hevdet at Cubakrisen, som verserte parallelt, senket terskelen for myndighetenes vilje til inngrep. I en tid da tredje verdenskrig truet, oppsto det et behov for å reagere resolutt når det dukket opp påstander om landsforræderi.

I slutten av oktober 1962 nådde Spiegelaffæren sitt klimaks, da flere redaktører i Der Spiegel ble arrestert, og redaksjonslokalene ransaket.

Saken førte til regjeringskrise. FDP truet med å gå ut av regjeringen dersom Strauss ikke gikk av. Konrad Adenauers femte regjering tiltrådte 14. desember 1962, uten Strauss. Da hadde dessuten Adenauer kunngjort at han selv ville gå av som kansler, høsten 1963.

Etterforskningen førte ikke til noen bevis for landsforræderi. Tysklands Høyesterett for sivil- og strafferett avslo i 1965 å innlede hovedforhandling mot journalistene.

Tysklands forfatningsdomstol behandlet saken i 1966. I «Spiegel-dommen» ble det slått fast at pressefriheten, slik den var hjemlet i Tysklands grunnlov, Grundgesetz, vernet om presseorganene og deres representanter. Pressefriheten kunne heller ikke, som følge av sitt grunnlovsvern, fjernes ved lov. Staten måtte ved sin lovgivning og maktutøvelse, ta pressefriheten i betraktning som en absolutt verdi, og det samme gjaldt for domstolene. I dommen ble det understreket at pressen hadde en samfunnsoppgave, både som kilde til informasjon og ved å bidra til meningsdannelse. Denne oppgaven kunne ikke løses av det offentlige. Det var imidlertid en offentlig oppgave å sørge for at det ikke oppsto meningsmonopoler innenfor pressen. Ved den konkrete vurderingen av om Der Spiegel hadde blitt behandlet i strid med grunnloven, kunne domstolen som følge av stemmelikhet blant de åtte dommerne, ikke treffe noen avgjørelse. Wikipedia
<<
26. Oktober
>>