7. Mai

Intel Pentium II, også kalt Pentium II, var en 32-bit sjette-generasjons x86 mikroprosessor, som ble lansert av Intel den 7. mai 1997. Med sine 7,5 millioner transistorer, var dette en forbedret utgave av Intel Pentium Pro som hadde 5,5 millioner transistorer. Tidlig i 1999 ble den erstattet av Pentium III.

Intel Pentium II var i hovedsak basert på den samme mikroarkitekturen som forgjengeren Intel Pentium Pro. De tre største forskjellene var raskere kjøring av eldre 16-bit programvare, integrert støtte for MMX og en slotbasert innpakning av mikroprosessoren, kalt Slot 1, istedenfor å benytte en CPU Socket.

Pentium Pro var optimalisert for å kjøre 32-bit programmer, på bekostning av en tregere utførelse av eldre 16-bit programvare. Selv om dette utvilsomt var et teknologisk fremskritt, var markedet for hjemme-PC-er fortsatt dominert av 16-bit operativsystemer og programvare. I så måte representerte Pentium II en liten «snuoperasjon», der Intel tilføyde logiske kretser for å øke hastigheten på utførelsen av 16-bit programmer.

Pentium II var også den første sjette-generasjons x86 mikroprosessor med innebygd støtte for MMX, et heltallsbasert SIMD instruksjonssett for grafikk, som i 1996 ble introdusert sammen med femte-generasjons prosessoren Pentium MMX.

I motsetning til Pentium, Pentium MMX og Pentium Pro, som benyttet en CPU socket, ble Pentium II innpakket i en slot. Mikroprosessoren og dens tilknyttede komponenter ble plassert loddrett som et sidekort eller «datterkort» på det vannrette hovedkortet, på en lignende måte som andre kort for periferieneheter (f.eks. skjermkort). En kjøleribbe ble plassert på den ene siden, noen ganger også kombinert med en kjølevifte.

Pentium II hadde også 32 Kb nivå-1 hurtigminne: 16 Kb for data og 16 Kb for instruksjoner. Dette var dobbelt så mye som på forgjengeren Pentium Pro.

Liksom tilfellet var på Pentium Pro, var nivå-2 hurtigminnet ikke-blokkerende: Pentium II kunne overføre data fra og til dette, samtidig som det pågikk dataoverføringer fra og til datamaskinens hovedminne. Likeledes var den bestemte typen nivå-2 hurtigminne standardisert, liksom i Pentium Pro, ved å være integrert i et to-brikke modul under samme kapsel. Dette i motsetning til Pentium og Pentium MMX, der det eksterne nivå-2 hurtigminnet var plassert adskilt på hovedkortet, og medførte en situasjon med et uoversiktlig antall forskjellige typer og størrelser nivå-2 hurtigminne.

Til gjengjeld var hastigheten på nivå-2 hurtigminnet tregere enn mikroprosessoren. På Pentium Pro hadde det samme klokkefrekvens som prosessoren. På Pentium II kjørte det med halve hastigheten til prosessoren. Intel valgte denne løsningen for å redusere produksjonskostnadene, og på denne måten lettere kunne tilby en sjette-generasjons x86 prosessor for det store markedet av hjemme-datamaskiner. Reduksjonen i ytelse som dette medførte, ble kompensert ved å øke dens minimums-størrelse fra 256 Kb til 512 Kb, og ved å doble størrelsen på nivå-1 hurtigminnet. Wikipedia

Leirskredet i Sokkelvika i 1959 var et kvikkleireskred som ble utløst 7. mai 1959 i Indre Sokkelvika på vestsiden av Reisafjorden i Nord-Troms. Skredet startet på sjøbunnen og forplantet seg inn på land. Det kom uten forvarsel.

Av de 17 menneskene som ble tatt av raset, døde ni, derav fire barn. Alle de omkomne var i familie. Av materielle tap var fire våningshus, tre fjøs, fem sjøhus, to kaier, to buer, tre sjarker og fire spissbåter. Bare tre hus sto igjen.

Årsaken til skredet ble aldri funnet. Wikipedia

Symfoni nr. 9 i d-moll, op. 125 er den siste symfonien Ludwig van Beethoven skrev. Den ble fullført i 1824, og regnes for å være et verk med romantisk preg; et forbilde og eksempel for videre romantisk komponering. Verket er særs kjent og er et av Beethovens største mesterverk.

Deler av Friedrich Schillers dikt Ode an die Freude (Ode til gleden) blir sunget av solister og et kor i siste sats. Beethoven var den første store komponisten som brukte menneskestemmer sammen med instrumenter i en symfoni. Symfonien satte eksempelet for bruk av sangstemmer i den romantiske symfoniformen.

Beethoven ønsket opprinnelig at stykkene hans, mot slutten av karrieren, skulle bli urframført i Berlin så fort som mulig etter at han hadde fullført arbeidene fordi han mente musikksmaken i Wien var dominert av italienske komponister som Rossini. Man da hans venner og støttespillere hørte dette, overtalte de ham til å urframføre den niende symfonien i Wien.

Beethovens niende symfoni ble urframført 7. mai 1824 i Kärntnertortheater i Wien, sammen med ouverturen Die Weihe des Hauses og de tre første delene av messen Missa Solemnis. De ble alle dirigert av Beethoven selv, til tross for at han på dette tidspunktet var døv. Urfremførelsen var Beethovens første sceneopptreden på 12 år, derfor var salen fullstendig fullpakket. Sopran- og alt-stemmen ble tolket av to unge og berømte sangere: Henriette Sontag og Caroline Unger.

Selv om fremføringen offisielt ble dirigert av Michael Umlauf, teaterets kapellmester, sto Beethoven sammen med ham på scenen. Imidlertid hadde Umlauf to år tidligre opplevd at Beethovens forsøk på å dirigere hadde endt i katastrofe, i forbindelse med en prøve på operaen Fidelio. Derfor instruerte han orkesteret og koret om å overse Beethovens instruksjoner. Men ved innledningen til hver sats var det Beethoven som ga tempo, bladde i partituret og slo takten til musikerne som han ikke kunne høre.

Fremføringen ble en stor suksess, og publikum responderte sterkt, både under framføringen etter konserten. Påstandene om når jubelen i salen tok av avhenger av ulike fortellinger. Når det skjedde er dermed usikkert. Siden den døve Beethoven lå noen takter etter orkesteret på slutten av stykket, gikk Caroline Unger bort til Beethoven og snudde ham mot publikum slik at han skulle se salens begeistring, rop og applaus. Ifølge tilstedeværende «tok publikum i mot den musikalske helten med den ytterste respekt og sympati, lyttet til hans vidunderlige, gigantiske skaperverk med den aller mest skjerpede oppmerksomhet og brøt ut i en jublende applaus, ofte under satsene, og gjentatte ganger etter dem». Hele publikumet tok i mot ham med stående applaus og trampeklapp fem ganger, viftet med lommetørklær i luften, løftet hender og hatter slik at Beethoven, som ikke kunne høre, kunne se ovasjonene."

På den tiden var det etikette at det keiserlige paret ble tatt i mot med tre stående ovasjoner når de ankom. Det at en vanlig person, som bare var komponist og ikke hadde høy sosial status, ble imidlertid ansett som uanstendig. Politiet rykket inn i lokalet for å avbryte den eksplosive begeistringen og få folk ut av lokalet. Beethoven forlot konsertsalen sterkt beveget. Wikipedia