7. August

«Kon-Tiki» er flåten som ble bygget og seilt under ledelse av Thor Heyerdahl (1914–2002) i 1947 for å bekrefte hans teorier om folkevandring i Stillehavet. Seilasen gjorde Heyerdahl verdensberømt som eventyrer.

Flåten ble bygget av balsatre. Det ble verken brukt spiker eller ståltråd for å sette den sammen, kun tau av hamp. Bambusrør, bananblader og noen få furuplanker utgjorde det øvrige byggematerialet.

Seilasen startet fra Peru, i Limas havneby Callao 28. april 1947, og endte på et korallrev ved Raroia i Polynesia 7. august etter en seilas på nesten 8.000 km i løpet av 101 dager. Heyerdahl hadde nå bevist sin teori om at Polynesia kunne ha blitt befolket fra Sør-Amerikas vestkyst av folk som hadde tatt seg over Stillehavet på balsaflåter.

Heyerdahls bok om seilasen, Expedition Kon-Tiki ble utgitt i 1948, og oversatt til en rekke språk. Den kom ut på norsk samme år under navnet Kon-Tiki og ble en bestselger.

I 1951 kom filmen Kon-Tiki, som vant en Oscar for beste dokumentar. Heyerdahl både regisserte og spilte i filmen. Wikipedia

Styggedalstindane er et fjell i Luster kommune i Sogn og Fjordane. Det har form som en cirka 800 meter lang, smal fjellrygg med bratt nord- og sørside, og går i øst-vest-retning mellom Sentraltind i vest og Gjertvasstind i øst. Fjellet er en del av den større Styggedals- og Skagastølsryggen, som ligger i fjellområdet Hurrungane, i den sørvestre delen av Jotunheimen. Styggedalstindane har to toppunkter, Østtoppen på 2.387 meter over havet og Vesttoppen på 2.383 moh. De to toppene ligger ca. 300 meter fra hverandre.

Styggedalstinden (Østtoppen) er Norges fjerde høyeste fjell. Selv om Vesttoppen også er et toppunkt, og høydemessig kvalifiserer til å bli kalt Norges femte høyeste fjell, er den normalt ikke med i lister over Norges høyeste fjell ettersom den har en primærfaktor på bare 25 meter. Styggedalstindene er også kalt Styggedalstindi i området Luster.

I 1883 kom Carl Christian Hall til Årdalstangen og traff som avtalt sin faste følgesvenn, Mathias Soggemoen. Den 3. august kunne de notere seg for førstebestigningen av Store Austanbottstind, Hurrunganes utpost mot sørvest. Neste triumf kom tre dager senere. Gjennom Helgedalen kom Hall og Soggemoen seg opp på Store Styggedalstind via Gjertvassbreen.

I 1956 gjennomførte Arne Randers Heen, Alf Bækkelund og Bjarne Ugelvik en vinterbestigning av toppen. Wikipedia

Klaverkonsert i a-moll, op. 16, ofte kalt a-moll-konserten, er Griegs første og eneste klaverkonsert, skrevet da han var 25 år gammel. Det er uten tvil hans mest kjente verk av stort format, og blant verdens mest populære pianokonserter.

Verket viser tydelig hans interesse for norsk folkemusikk; åpningen er basert på et motiv man ofte finner i vår folkemusikk – en nedadgående liten sekund etterfulgt av en nedadgående stor ters. I siste sats av konserten finner man likheter med springaren, og etterlikninger av hardingfela kan spores.

Originalmanuskriptet eies i dag av Nasjonalbiblioteket og er innlemmet i Norges dokumentarv, et register over de viktigste dokumentene i Norges historie og kultur. Registeret er en nasjonal utgave av UNESCOs verdensminne-program.

Grieg var selv en glimrende pianist, men på premieren 3. april 1869 i Casino Store Sal i København, ble konserten spilt av Edmund Neupert. Grieg hadde ikke anledning til å være til stede på premieren, grunnet forpliktelser med et orkester i Christiania. Storheter fantes imidlertid blant publikum; først og fremst den musikkinteresserte dronning Louise, men også fremtredende skikkelser som Niels W. Gade og den russiske pianisten Anton Rubinstein. Rubinstein var selv på turné på den tiden, og stilte med sitt eget flygel til Neuperts disposisjon under premieren. En norsk framføring fulgte i Kristiania 7. august samme år, og konserten ble senere også framført i Tyskland i 1872 og England i 1874. Ved Griegs besøk hos Franz Liszt i Roma 1870 spilte sistnevnte hele konserten rett fra bladet, noe som Grieg så på som svært imponerende.

Verket ble først publisert ved forlaget E.W. Fritzsch i Leipzig i 1872. Like før han døde gjorde Grieg betraktelige endringer i konsertens orkestrering – bl. a. ble blåserrekken supplert med to nye hornstemmer, og det andre temaet i første sats ble tatt fra solotrompeten og lagt i celloene. Wikipedia