25. Juli

Air France Flight 4590 var en chartret Concorde-flyvning som ble operert av Air France mellom Charles de Gaulle internasjonale lufthavn utenfor Paris og John F. Kennedy internasjonale lufthavn i New York. Den 25. juli 2000 tok flyet, F-BTSC, fyr og styrtet halvannet minutt etter avgang inn i et hotell i Gonesse i Frankrike, seks kilometer sørvest for Charles de Gaulle internasjonale lufthavn. Alle de 100 passasjerene og mannskapet på ni om bord omkom i ulykken. På bakken ble fire mennesker drept og én kritisk skadet.

Flyvningen var chartret av det tyske reiseselskapet Peter Deilmann Cruises i Neustadt nord for Hamburg. Passasjerene om bord på flyet var på vei til New York, hvor de skulle stige om bord på cruiseskipet MS «Deutschland» for å legge ut på en 16 dagers seilas til Manta i Ecuador, via Bahamas og Cuba. Dette var den eneste dødsulykken i løpet av Concordes 27 år lange operative historie.

Den endelige havarirapporten konkluderte med at årsaken til den dødelige brannen på Concorde var en rundt 43 cm lang metallgjenstand som hadde falt av på rullebanen av et foregående McDonnell Douglas DC-10 tilhørende Continental Airlines. Metallgjenstanden punkterte et eller flere av hjulene på Concordes venstre side ved takeoff, og et stort fragment fra de punkterte hjulene traff deretter undersiden av flyvingen i en beregnet hastighet på 140 m/s (504 km/t). Det kraftige sammenstøtet sendte ut en trykkbølge som fikk drivstofftank nr. 5 til å sprekke på det svakeste punktet, rett over de bakre landingshjulene. Lekkende drivstoff som strømmet ut fra bunnen av vingen ble mest sannsynlig antent av en elektrisk gnist i hjulbrønnen eller ved kontakt med ødelagte elektriske kabler. Wikipedia

Engelbert Dollfuß var Østerrikes forbundskansler og senere diktator (1932–1934). Han ble født i Texing i Niederösterreich i 1892.

Tre måneder etter demokratiets fall, i juni 1933, ble det utformet et regelrett forbud mot nazistpartiet. Sosialdemokratene, som hadde utrustet egne skytterenheter, ble knust under noen dagers kaotiske gatekamper (Den østerrikske borgerkrig) i februar det påfølgende år, hvorpå Dollfuß etablerte et diktatur med støtte fra det fascistiske Italias diktator Benito Mussolini. Løftet om å bevare landets selvstendighet gjorde at opposisjonen forholdt seg passiv, ettersom alle de politiske partier erstattet med en av Dollfuß opprettet masseorganisasjon, Vaterländische Front (VF). Hitler roet seg nå etter å ha mottatt advarsler, ikke bare fra vestmaktene, men også fra Mussolini, som foretrakk å ha lille Østerrike som motspiller i problemet rundt Syd-Tirol, fremfor et digert Tyskland.

Den 1. mai 1934 utformet Dollfuß' regjering en ny forfatning (Maiverfassung) som forvandlet landet til en Ständesstaat etter korporative og fascistiske forbilder, forent med autoritær katolisisme.

Den 25. juli samme år ble han skutt ned og dødelig såret i et nazistisk angrep på forbundskanselliet (Julikuppet). Han ble nektet legehjelp og blødde langsomt i hjel. Hans kone og barn var da på ferie hos Mussolinis familie, og det var Mussolini som måtte overbringe dem nyheten.

Han ble etterfulgt noen dager senere av Kurt Schuschnigg etter at en forventet tysk invasjon var blitt forhindret, idet Mussolini truet med krig hvis Schuschnigg ble styrtet. Attentatsmennene, som etter den tyske invasjon i 1938 ble gjort til nazistiske martyrer, ble dømt til døden og henrettet ved hengning.

Engelbert Dollfuß var så kortvokst at østerrikerne spøkte med at frimerkene viste ham i full legemsstørrelse. Wikipedia

Konstantin den store, også nevnt som Konstantin den første eller sankt Konstantin, var romersk keiser fra 306 og til 337. Konstantin var sønn av Flavius Valerius Konstantius, en romersk militæroffiser, og hans hustru Helena. Hans far ble cæsar, stedfortredende keiser i Vest-Europa i 293. Konstantin ble sendt til den østlige delen av riket, hvor han steg i rang til å bli militær tribune under keiserne Diokletian og Galerius. I 305 steg Konstantin til rangen av Augustus, seniorkeiser i vest, og han ble kalt til vesten for å drive krig under sin fars kommando i romerske Britannia. Utropt som keiser av hæren etter sin fars død i 306, framsto Konstantin som seierrik i en rekke borgerkriger mot keiserne Maxentius og Licinius, til han ble enehersker av både det vestlige som det østlige Romerriket ved 324.

Som keiser vedtok Konstantin mange administrative, finansielle, sosiale og militære reformer, for å styrke riket. Regjeringen ble restrukturert, og den sivile og militære autoriteten ble adskilt. En ny gullmynt, solidus, ble introdusert for å bekjempe inflasjon. Denne ble standarden for bysantinsk og europeisk valuta i mer enn tusen år. Han var den første romerske keiser som omvendte seg til kristendommen, og spilte en innflytelsesrik rolle i proklameringen av Milanoediktet (Edictum Mediolanense), som bestemte religiøs toleranse over hele riket. Han tilkalte det første konsilet i Nikea i 325 hvor den nikenske trosbekjennelse ble knesatt av de kristne. I militære saker ble den romerske hæren reorganisert til å bestå av mobile feltenheter og garnisonsoldater, i stand til å stå imot interne trusler og invasjoner fra barbarer. Konstantin utførte suksessfulle militære kampanjer mot fiendtlige stammer langs de romerske grensene — frankere, alamannerne, gotere, og sarmatere — og besatte på nytt områder som hans forgjengere hadde oppgitt i løpet av uroen i forgående århundre.

Konstantins tidsalder markerte en særskilt epoke i historien til Romerriket. Han bygde ny keiserresidens i Bysants, og døpte det til Nye Roma, men for å ære ham kalte romerne byen Konstantinopel. Den ble senere hovedstaden for det som ble kjent som Det bysantinske rike i over tusen år. Hans mer umiddelbare politiske arv, var at han etterlot riket til sine sønner, og erstattet Diokletians tetrarkiet med prinsippet av dynastisk etterfølgelse. Hans omdømme blomstret i løpet av levetiden til hans barn, og i århundrene etter hans styre. Middelalderkirken fremmet ham som et mønster på dyd, mens sekulære herskere fremmet ham som en prototype, et referansepunkt, og som symbolet på keiserlig berettigelse og identitet. Fra og med renessansen kom det kritiske vurderinger av hans styre, grunnet gjenoppdagelsen av anti-konstantinske kilder. Kritikerne framstilte ham som en despotisk tyrann. Trender i moderne og nyere forskning har derimot forsøkt å balansere ekstreme synspunkter i tidligere historieskrivning.

Konstantin — som den første kristne keiser — er en betydelig figur i kristendommens historie. Den hellige gravs kirke, bygd på hans ordre på det antatte stedet for Jesus' grav i Jerusalem, ble det helligste stedet i kristendommen. Pavedømmet krevde verdslig makt via Konstantin og den konstantinske skjenkelse. Han er opphøyd til helgen av den østlige ortodokse kirke, orientalsk-ortodokse kirker, orientalske katolske kirker og den anglikanske kirke. Østlige kristne kirker holder hans minne i særlig høy anseelse og anser Konstantin som isapostolos, eller «likestilt-med-apostlene». Wikipedia