Søk Innstillinger Kontakt oss Sett som startside
Søk Innstillinger Kontakt oss Sett som startside
Søk Innstillinger Kontakt oss Sett som startside
Webmail
Webmail
Webmail
Liste
Lister
Ruter
Ikoner
Webmail
Aviser
Aviser
Aviser
Liste
Lister
Ruter
Ikoner
Aviser (Riksaviser)
Banker
Banker
Banker
Liste
Lister
Ruter
Ikoner
Banker (Mest brukte)
TV & video
TV & video
TV & video
Liste
Lister
Ruter
Ikoner
TV & video
Radio
Radio
Radio
Liste
Lister
Ruter
Ikoner
Radio
Verktøy
Verktøy
Verktøy
Liste
Lister
Ruter
Ikoner
Verktøy
Favoritter
Dine favoritter
Dine favoritter
Liste
Lister
Ruter
Ikoner
Dine favoritter
Uke
Norsk kalender (Timebuster v0.11 Beta)
Laster innhold, vent litt...
Forsiden
Dagen i dag
16. Desember

Om dagen

16. Desember er dag 350 i 2019, og er i uke 51. Det er 15 dager igjen av året.
Historie
Wikipedia_16-12.2005
14 år siden
Wikipedia
2005: John Spencer dør av hjerteinfarkt på et sykehus i Los Angeles, fire dager før han fylte 59 år
John Spencer var en amerikansk skuespiller, blant annet kjent for sine roller i «Lov og rett i LA» og «Presidenten».

John var eneste sønn av John og Mildred Speshock (henholdsvis lastebilsjåfør, og husmor og tidvis servitør). Han vokste opp nær Paterson i New Jersey, men dro hjemmefra i en alder av 16 for å gå på Professional Children's School for å virkeliggjøre drømmen om å bli skuespiller.

Mens han gikk der tok han oppdrag som «katalogmodell», noe som førte til at han i 1963 fikk rollen som Henry Anderson, en fast rollefigur i TV-serien The Patty Duke Show. Etter det gikk han på Fairleigh Dickerson University, og senere New York University, men sluttet for å gjenoppta skuespiller-karrieren. Han arbeidet hovedsakelig innen teater før han i 1983 tok steget inn i filmverdenen med en liten rolle i WarGames. Han hadde også gjesteopptredener i TV-serier som Ellen («The Ellen DeGeneres Show»), Rosie O'Donnel Show, Saturday Night Live, Lois & Clark og Miami Vice.

John Spencer var en selverkjent alkoholiker, men forble edru etter at han hadde gått i terapi. Han sluttet å røyke i 1999, noe som han beskrev som «helvete på jord». Begge disse livsopplevelsene ble siden skrevet inn i manuset til Presidenten for rollefiguren «Leo McGarry».

I 2002 mottok han en Emmy for beste mannlige birolle i en drama-serie for hans tolkning av «Leo McGarry» i Presidenten. Han var også nominert i 2000, 2001, 2003 og 2004, i tillegg til at han var nominert til en Golden Globe for rollen som «Leo McGarry». I sin takketale for prisen i 2002 sa han blant annet at «en skuespiller er bare så god som dialogene i manuset tillater. I Presidenten får vi tildelt gull!»

Spencer døde av hjerteinfarkt på et sykehus i Los Angeles 16. desember 2005, fire dager før han fylt 59 år. I Spencers private begravelse sang hans collega fra Presidenten, Kristin Chenoweth, «For Good» fra Broadway-musikalen Wicked. Spencer ble gravlagt i Laurel Grove Memorial Park i hjembyen Totowa i New Jersey. Da han døde hadde Spencer filmet to av de fem Presidenten-episodene som var i post-produksjon: «Running Mates» og «The Cold».

Hans død ble senere skrevet inn i den siste sesongen av serien da hans figur Leo McGarry døde av et hjerteinfarkt på valgnatten. Ved et sammentreff led Spencers figur en livstruende hjerteinfarkt bare over et år tidligere i den sjette sesongen i episoden «The Birnam Wood». Hans navn forble i åpningssekvensen av den siste sesongen av serien. Wikipedia
Wikipedia_16-12.1969
50 år siden
Wikipedia
1969: Storbritannia avskaffer dødsstraff
De to siste henrettelsene i Storbritannia fant sted (ved henging) 13. august 1964, da det ble innført en femårig prøvestans på dødsstraff. Prøvestansen ble gjort permanent i 1969. Frem til 1998 ga imidlertid loven adgang til å idømme dødsstraff for høyforræderi i krigs- og fredstid. Da ble den siste fungerende galgen, som sto i Wandsworth-fengslet i London, demontert og fjernet. Wikipedia
Wikipedia_16-12.1947
72 år siden
Wikipedia
1947: Erstatningssaken mot Knut Hamsun for hans medlemskap i partiet Nasjonal Samling under krigen starter
Da andre verdenskrig tok slutt, ble Hamsun satt i husarrest i sitt hjem på Nørholm. Han ble deretter plassert på sykehus i Grimstad en tid, overført til Landvik gamlehjem, innlagt på Vinderen psykiatrisk sykehus i Oslo, og vendte deretter tilbake igjen til gamlehjemmet. Først til jul 1947 kom han hjem igjen til Nørholm.

Oppholdet på Vinderen varte i fire måneder, fra midt i oktober 1945 til 11. februar 1946. Der gjennomgikk han en mentalundersøkelse ved psykiateren professor Gabriel Langfeldt. På grunnlag av denne utferdiget Langfeldt sammen med overlege Ørnulv Ødegård en 83 sider lang erklæring som konkluderte med at Hamsun ikke var sinnssyk på det tidspunktet, og at han heller ikke hadde vært det før han begikk de handlinger han var anklaget for. Han fikk imidlertid diagnosen «varig svekkede sjelsevner».

Da denne diagnosen var blitt stilt henla riksadvokaten straffesaken med begrunnelsen at intet offentlig hensyn tilsa tiltale. I ettertid har mange ment at diagnosen var et bestillingsverk fra påtalemyndigheten for unngå ubehaget ved å sette nobelprisvinneren Hamsun i fengsel. Dikterens siste bok, På gjengrodde stier, viser etter de fleste litteraturhistorikeres mening at diagnosen var feil. Tidligere riksadvokat Georg Fr. Rieber-Mohn har fremhevet at diagnosen ikke forutsatte at de intellektuelle evnene var redusert, og at de sakkyndige primært la til grunn en svekkelse av personligheten og følelseslivet. Hamsun opplevde mentalundersøkelsen som nedbrytende, dypt krenkende og unødvendig.

Allerede i forhørsretten 23. juni 1945 hadde han påtatt seg ansvaret for de handlinger som han var anklaget for og var fast bestemt på å stå ved dem og forsvare seg. «Det var en sakte, sakte Oprykning med Rot. Jeg var et friskt Menneske, jeg blev Gelé». Hamsun ble, tross diagnosen, stevnet sivilrettslig som «erstatningsmessig medansvarlig» for Nasjonal Samlings virksomhet.

Etter flere utsettelser kom erstatningssaken opp 16. desember 1947. Sand herredsrett kom til at Hamsun måtte «anses for å ha vært medlem» i Nasjonal Samling, og 19. desember 1947 ble han dømt til å betale en erstatning på 425 000 kroner. Hamsun bestred at han noen gang hadde vært medlem av et politisk parti, og dommen i herredsretten ble avsagt under dissens fra fagdommeren. I Høyesterett ble erstatningen i dom av 23. juni 1948 nedsatt til 325 000 kroner. Dette ruinerte Hamsun-familien nesten fullstendig, men den maktet med store anstrengelser å beholde Nørholm. Av senere dokumentasjon fremgår det at Knut Hamsun ble opptatt som medlem av Nasjonal Samling tidlig under krigen. Wikipedia
Dødsfall
86 år
Camille Saint-Saëns (Komponist)
1835 - 1921

Camille Saint-Saëns (Frankrike)

Komponist, organist, dirigent, musiker, pianist, musikkritiker

Fullt navn / Fødenavn:
Charles Camille Saint-Saëns

Født:
9. oktober 1835 (184 år siden)

Døde:
16. desember 1921 (86 år) (98 år siden)

Charles Camille Saint-Saëns var en fransk komponist og pianist.
Saint-Saëns ble født i Paris. Han var et vidunderbarn, da han var to år, ble det slått fast at han hadde absolutt gehør, og han kunne lese og skrive fra han var tre år gammel. På denne tiden begynte han også å ta pianotimer og komponere. Fem år gammel gjorde han sin første konsertopptreden, og hans første komposisjon er et lite pianostykke datert 22. mars 1839 (da han var fire år) og dette befinner seg i Bibliothèque nationale de France. I en alder av 10 spilte han verker av Bach, Beethoven og Mozart i offentlige opptredener. Da han var 16, skrev han sin første symfoni. Han kunne latin i en alder av syv.
Han fikk utdannelse i komposisjon ved musikkonservatoriet i Paris, og hadde som levebrød å være organist, først i ulike kirker i Paris-området, men fra 1857 var han fast organist i Madeleine-kirken.
Saint-Saëns giftet seg med Marie Truffot i 1875, og ble far til to barn som døde med seks ukers mellomrom i 1881. Han forlot sin kone samme år. De to ble aldri skilt, men levde resten av sitt liv atskilt. Det er blitt antydet at Saint-Saëns skal ha hatt homoseksuelle forhold, men dette har aldri vært påvist.
Saint-Saëns skrev om musikkteoretiske, vitenskapelige og historiske emner, og reiste ofte rundt i Europa, Sør-Afrika og ellers i Afrika før han tilbrakte sine siste år i Alger i Algerie. Han ble blant annet tildelt den franske Æreslegionen og den sivile utgaven av den tyske Pour le Mérite for sitt musikalske virke.
Camille Saint-Saëns døde i Alger, og fikk statsbegravelse i Paris, hvor han ble gravlagt på den berømte gravplassen Cimetière du Montparnasse.
I 1871 var han med på å stifte Société Nationale de Musique, en forening for å fremme en fransk nasjonal musikkstil, som besto av tidens ledende franske komponister. Samtidig skrev han dramatiske verker, blant annet fire symfoniske dikt og 13 operaer, hvor Samson et Dalila og tonediktet Danse Macabre er blant hans mest berømte. Totalt komponerte han over 300 verker, og han var den første store komponisten som skrev musikk spesielt for kino.
I 1886 skrev han sin tredje symfoni, «avec orgue», dvs. «med orgel», antakelig hans mest berømte verk. Med monumentale symfoniske orgler bygget i Frankrike av Aristide Cavaillé-Coll, den tids største orgelbygger, passer symfonien perfekt inn i det 19. århundres «gigantisme», og står fint ved Eiffeltårnet, verdensutstillingen i Paris i 1889 og begynnelsen på «La Belle Époque». Maestoso-delen i andre sats er et tydelig uttrykk for europeerens tro på seg selv, sin teknologi og sin vitenskap. Saint-Saëns ble ofte kalt «den tyskeste av alle franske komponister», kanskje grunnet sine fantastiske evner til å konstruere melodiske passasjer.
Samme år fullførte han «Dyrenes karneval» som fikk sin uroppføring 9. mars 1886. Dette verket er svært populært i dag, men Saint-Saëns forbød fulle framføringer av det like etter premieren, og tillot kun én av satsene, Svanen, et stykke for cello og piano, å bli utgitt i hans levetid. Han skrev også seks preludier og fuger for orgel, tre i op. 99 og tre i op. 109, hvor det mest framførte er preludium og fuge i Ess-dur, op. 99, nr. 3. Wikipedia

62 år
Christian Adolph Diriks (Jurist)
1775 - 1837

Christian Adolph Diriks (Norge)

Jurist

Født:
1. november 1775 (244 år siden)

Døde:
16. desember 1837 (62 år) (182 år siden)

Christian Adolph Diriks var en norsk jurist og deltager på riksforsamlingen i 1814.

Diriks var født og oppvokst i Danmark, og kom til Norge da han var 30 år gammel.

Han var byfogd og sorenskriver i Laurvig (Larvik). De 24 stemmeberettigede i byen valgte ham til representant på riksforsamlingen under et møte i byens kirke den 4. mars 1814. Han sluttet seg til selvstendighetspartiet, og satt i reglementskomitéen og konstitusjonskomitéen. Dermed var han en av de som redigerte utkastene til Grunnloven, og han fikk stor innflytelse på dette arbeidet. I dagene 2. til 8. mai var han også riksforsamlingens president. I 1814 bodde han sannsynligvis i daværende Kirkegaten 3 (Alleen) i Larvik. Av dagbøkene til andre Eidsvoldsmenn kan man se at han ble fremhevet som en meget sindig og effektiv møteleder og en skarpskodd jurist med stor oversikt også over andre lands statsforfatninger.

Diriks ble Norges første professor i juridiske fag, da han ble utnevnt til en stilling ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania. Han ble imidlertid bare et år i professorstillingen, og rakk derfor ikke å profilere seg i dette embetet.

Han ble Norges første stortingspresident, og senere statsråd, først i Justisdepartementet og senere i Kirkedepartementet. På sine eldste dager gikk han imot feiringen av 17. mai, som han mente var en provokasjon mot Sverige.

Diriks mottok storkorset av Nordstjerneordenen i 1818. Fra 1824 var han medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim.

Diriks er gravlagt i familiens gravsted på Vår Frelsers gravlund, sammen med blant annet sin sønnesønn maleren Karl Edvard Diriks (1855–1930).

Christian Adolph Diriks var også far til fyrdirektøren og tegneren Carl Fredrik Diriks (1814–1895). Wikipedia

<<
16. Desember
>>